Min første gang på diett

Jeg har aldri vært på diett i mitt liv. Det er ikke en metode for å gå ned i vekt som jeg tror på, men jeg bestemte meg allikevel for et par uker siden for å prøve det for første gang. Les videre for noen av mine tanker rundt de første dagene.

Hvorfor er jeg på diett hvis jeg ikke tror på det? Vel, det har noe med erfaring og kunnskap å gjøre. Samtidig så har jeg et litt usunt forhold til mat. Da mener jeg ikke en spiseforstyrrelse, men en slags avhengighet. Det å være sulten er kanskje det aller verste jeg vet, etter det å være kvalm, men å være ordentlig sulten gjør at jeg blir kvalm, så det blir de to verste tingene jeg vet om på en gang. Det er derfor ALLTID mat i sekken min, om det er nøtter, riskjeks eller noe annet å tygge på. Går jeg hjemme fra uten noe tyggbart med meg så kan jeg nærmest kjenne litt angst bygge seg opp i magen. Hva om jeg blir sulten underveis? Hva om jeg ikke får mat i meg med EN ENESTE GANG?

Skjønner dere hva jeg mener med usunt forhold til mat og en slags avhengighet? Samtidig så føler jeg et behov for å småspise hele tiden. Mellom frokost og lunsj (gjerne kun 3 timer fra hverandre) så spiser jeg minst 2 ganger. Ofte småting som et par knekkebrød uten pålegg, gulrøtter osv. Bare så jeg faktisk tygger på noe. 

Så jeg bestemte meg for å prøve diett. En diett med litt færre kalorier enn jeg er vant til, med faste måltider og med få snacks så jeg får alle mine avhengigheter utfordret. Jeg ønsket å være sulten og å ha det litt ubehagelig, bare så jeg og kroppen forstår at DET GÅR HELT FINT. 

Dietten består av 1750 kalorier, 3 hovedmåltider og 3 snacks. 

I dag er dag 4 og jeg er offisielt ukomfortabel.

Første dagen så var jeg sulten, men fordi en venninne av meg er med på dietten og hun var like sulten, så var det mer morsomt enn noe annet. Vi lo av hvor ille vi synes det var og dagen gikk overraskende fort. 

Den andre dagen gikk kjempebra. Lunsjen klarte jeg nesten ikke å spise opp da jeg ble så vanvittig mett etter bare halvparten. Jeg var superfornøyd og tenkte at dette kom til å bli nuuull stress.

Dag tre var i går. Det var en helt jævlig dag. Jeg jobbet hjemmefra fram til kl 15 og det var vanvittig vanskelig. Jeg visste at jeg ikke kom til å være hjemme fra jobb før etter kl 22, så å spise frokost allerede kl 07 var en dårlig idé - man lærer seg å rasjonere. Å være hjemme når man er KJEMPESULTEN og er avhengig av mat, og ikke får "lov" til å spise mat, er ekstremt tungt. Jeg slet veldig. Flere ganger i løpet av dagen gikk jeg mot kjøkkenet, bare for å snu og sette meg igjen. Jeg måtte aktivt kjempe mot meg selv i 8 timer, til jeg dro på jobben kl 15. Ingen av måltidene klarte å mette meg og jeg endte opp med å legge meg sulten. Men.. jeg klarte det!

I dag er dag 4. Klokken er snart 09 og jeg har fremdeles ikke spist frokost. Det må jeg vente med til kl 09 har jeg lært nå, for å ikke bli kvalm til kl 14 når jeg kan spise lunsjen min.

Jeg er ukomfortabel og har lyst til å avbryte, men jeg skal gjøre mitt aller aller aller beste for å gjennomføre disse 2 ukene. Dettte eksperimentet har gjort at jeg har tenkt mye på svært overvektige som går fra å spise opp til 4000-5000 kcal om dagen til å plutselig måtte gå ned til 2000 for å gå ned i vekt, eller fitness utøvere som ligger på lavere enn meg akkurat nå i 3 mnd av gangen. Man må ha ekstrem mental styrke for å gjennomføre begge delene og det står det mye respekt av. Samtidig er det ikke rart at mange bryter og ikke klarer å gjennomføre. 

Hm.. jaja.. dette var bare litt tanker akkurat nå. Kanskje det blir lettere etterhvert som tiden går, men det finner jeg ut av for jeg SKAL gjennomføre. Wish me luck.

Hilsen en veldig sulten Halat