Hva så? Hvorfor?

Hva så og hvorfor? Det er spørsmål jeg stiller ganske ofte til PT-kundene mine når de kommer med utsagn som "jeg vil ha større rumpe" eller "magen min er så stor". Det er som regel flaue smil som møter disse spørsmålene, da de selv ikke vet hvorfor de mener og ønsker som de gjør.

Har du prøvd å stille deg selv de spørsmålene før?  Prøv det neste gang du ser deg selv i speilet og synes lårene dine er for store, eller neste gang du takker nei til en tur på stranda fordi du ikke tør å ta på deg bikini. 

Dette er en samtale jeg hadde med en kunde for ikke så lenge siden, nogenlunde korrekt sitert:

Meg: hvorfor føler du at du må ned i vekt? Du er ikke overvektig på noen som helst måte. Jeg vil si at du er ganske slank, faktisk. 

Hun: Hehe.. jeg vet ikke helt. Jeg er jo for stor, da. 

Meg: Er du? Syns du ser ganske fin ut, jeg. Hvem sier at du er for stor?

Hun: Jeg bruker medium i klær og noen ganger large.

Meg: Hva så?

Hun: Hva mener du?

Meg: altså... hva så om du bruker medium og noen ganger large? Hva har det å si?

Hun: eh.. men.. small betyr jo liten. Jeg vil helst bruke liten.

Meg: hvorfor det? 

Hun: Hva mener du?

Meg: hvorfor føler du at du må bruke liten? hvorfor er det kjipt å bruke medium? 

Hun: *bare ser på meg, har ikke svar*

Dette er samtaler jeg har nærmest daglig. Folk føler seg beglodd og dømt av alle rundt seg, men som regel er det en selv som gjør dømmingen. For virkelig.. hva så om du får en valk på magen når du setter deg? Hva så om du veier 2-3kg "for mye" (for mye for HVEM?!)?

Alle disse bildene er fra rundt 2011, en periode jeg VISSTE jeg var tjukk. Det hadde ingenting å si hvis noen mente noe annet for det at jeg var overvektig var fakta og ikke en mening jeg hadde. Det var bare sånn det var. De to bildene av meg i ullundertøy under her tok jeg for å sende til mannen, for å vise hvor teit jeg så ut siden jeg var så stor.

Syns du, leser, at jeg er overvektig på noen av disse bildene? Når jeg ser tilbake på disse bildene idag så kan jeg ikke fatte hvorfor jeg syntes det. Og jeg er kjempeirritert over å ha mistet flere år til usikkerhet som jeg kun skapte i mitt eget hode.

Idag er jeg kjempefornøyd med sånn jeg ser ut, og jeg har verken mageruter eller mellomrom mellom lårene. Etter 2 uker med diett (les lenger ned på bloggen) så har jeg funnet ut at de famøse magerutene er noe jeg heller aldri vil få, for jeg er for glad i mat og godt humør til å slanke meg selv ned til det. Veien for å bli fornøyd har vært lang og det startet med spørsmålene jeg startet dette innlegget med. Jeg ble bare så vanvittig lei av å ha et selvbilde basert på meningene til totalt fremmede mennesker. 

Hva så om du, mann der borte i blå jakke, eller du, jente i grønn lue, syns at jeg ikke er tynn nok? Eller for tynn? Eller at jeg ikke har på meg nok sminke? Kanskje for mye sminke? Hvorfor skal jeg bry meg om DITT synspunkt på hva som er fint og ikke? Hvorfor er ikke min egen mening viktigere enn din? 

Still deg selv disse kritiske spørsmålene, og kanskje din vei mot å akseptere deg selv blir litt enklere.