Ahisma! Yoga og vegansime.

Jeg har gjort yoga i mange år, men det var aldri med mål og mening. Litt her og litt der og mest fordi jeg har følt at man må det. Yoga skal jo være så bra for kropp og sjel, sant? Ja, det er absolutt en sannhet, men det skjønte aldri jeg ihvertfall. Man må nemlig gi seg hen til yoga, for at man faktisk skal skjønne det. 

I alle disse årene med yoga 2 ganger i uka så nektet jeg å gi slipp på følelsen av å være klein og teit hvis jeg f.eks. var med å sa OM før og etter timen. Meditasjon var ihvertfall bare tull så øynene mine var åpne som bare det. Andre som drev med yoga, altså skikkelig yoga og ikke sånn som jeg holdt på, var rare hippier som jeg ikke orket å være rundt. De var FOR sprituelle for meg som alltid har vært spirituell på minus siden. Altså ikke i det hele tatt.

De siste 2-3 ukene så har jeg gitt slipp på denne tankegangen og faktisk prøvd. Jeg har sagt OM og jeg har prøvd å meditere og viktigst av alt så har jeg gjort alt yogalæreren har bedt meg om å gjøre. Det har resultert i mye mindre stress, en egen uforklarlig ro inni meg og det kroppen har også blitt mykere (spesielt mine utrolig stramme hamstrings!). Noe annet som har skjedd er at jeg kanskje.. potensielt.. muligens.. ikke helt sikker.. har blitt litt mer spirituell. 

To av de 8 grenene av ashtanga yoga er yama og niyama. De beskriver de etiske retningslinjene og levereglene man bør følge. Eksempelvis det å ikke påføre andre skade og leve på et sett som ikke er ødeleggene for andre. I mitt hodet vil ha yoga og veganisme gå hånd i hånd.

Jeg tenker at hvis man har gjort yoga lenge, spesielt den spirituelle delen av yoga, så vil man kjenne på Ahisma, som betyr “nonviolence”, og kutte ut kjøtt. Det er jo absolutt ikke noe ahisma ved kjøttindustrien. Jeg har også kun møtt og hørt om yogier som er enten veganere eller i hvertfall vegetarianere, så jeg ble veldig overrasket da jeg nylig møtte en som spiser kjøtt. 

Jeg ble så satt ut at jeg ikke helt visste hva jeg skulle si. Jeg var sikker på at det var Oumph! i salaten hennes, men det var altså kylling. Den påfølgende yogatimen ble veldig merkelig for meg, for jeg klarte ikke helt å gi slipp på synet av denne kyllingsalaten. 

Er det feil av meg å tenke at mennesker som skal gå så dypt inn i seg selv som man gjør ved meditasjon og praktisere nonviolence, altså ikke-vold, naturligvis kutter ut kjøtt etterhvert?