Now the real work begins..

When I was in my teens, I was what I would call fat. Some would say chubby, but in my head I was huge. This might of course have something to do with being a head taller than everyone, including the boys. I would look at skinny girls and think "you must have an amazing life". I didn't care to consider what else might be going on in her life; being skinny was everything. I didn't realize that I still had thoughts like this in the back of my mind, even now at 29. 

I have lost weight and inches over the last 6 months and I can no longer be called fat or chubby. This is something I can see in the mirror, and which my friends can see and comment on, but my brain doesn't want to accept it. I mean, why am I not happier than I was 6 months ago? Wasn't being skinny supposed to be the solution to.. everything? 

I have always had a lot of anxiety in my body from since I was very young, and this anxiety comes and goes. I can be fine for a very long time and then I’ll have a bad period where the anxiety rules my life. Usually I don’t know where it comes from, but I have recently realized that the current anxiety-period I’m going through is because of this misconnection between my body and my brain. I’ve been telling myself for 6 months that I’ve been working out as much I have because I want to get stronger and bigger, but I have still been extremely strict about the amount of calories I have eaten and kept it no higher than 1800. Usually around 1600. That’s not how muscle growth works - I should be eating closer to 2200! 

So even as I have gotten smaller, my mind has stayed the exact same. I have been sitting here waiting for this "magical happiness” being thinner brings with it, but I realize now that it’s not going to happen. It won’t happen until I work on my mind and my acceptance of myself. I don’t mean to say that I’m unhappy right now - far from it! I have an amazing husband who loves me and shows me every single day, two amazing dogs, our own apartment and we’re in a good place financially. The happiness I’m talking about has to do with my inner self and how I view myself compared to others, which is the key word here. “Comparing”. Why am I comparing myself to others? If I love myself for me and I accept myself for me, then I would never compare myself to others because it wouldn’t matter. This is definitely something that needs more investigation and it feels like I’m entering a whole new stage of my life. I need to work on a completely different muscle, it seems. Maybe I can finally look in the mirror and not worry about having gained a inch or lost it? That's a crazy and very welcome thought.

Da jeg var i tenårene så var jeg tjukk. Eller, andre ville kanskje sagt lubben, men i mitt hodet så var jeg kjempestor. Dette kan selvfølgelig ha noe med at jeg var et hode høyere enn alle de andre, selv guttene. Det var ikke sjeldent jeg så på tynne jenter og tenkte "du må ha et fantastisk liv!", uten å vurdere noen andre aspekter av hennes liv. Det at hun var tynn måtte være bra nok for alt. Jeg visste ikke at jeg fortsatt hadde disse tankene i en alder av 29.

Jeg har gått ned i vekt og mistet en del centimeter det siste halvåret og jeg kan ikke lenger kalles tjukk eller lubben. Dette er noe jeg kan se i speilet og som vennene mine ser og kommenterer på, men som hjernen min ikke vil akseptere. Jeg mener, hvorfor er jeg ikke lykkeligere nå enn for 6 måneder siden? Var ikke det å være tynn nøkkelen til.. alt?

Jeg har alltid hatt mye angst i kroppen, selv da jeg var ganske ung. Angsten er heldigvis ikke konstant; jeg kan ha det helt fint i en lang periode før den plutselig slår til og tar helt over livet mitt i et par måneder. Vanligvis vet jeg ikke hvor den kommer fra, men jeg har nylig skjønt at angstperioden jeg er i akkurat nå er på grunn av denne feilkoblingen mellom kroppen min og hjernen min. Det siste halvåret har jeg fortalt meg selv at jeg trener for å bli stor og sterk, men jeg har vært veldig streng med mengden kalorier jeg har spist og holdt meg gjerne til under 1800 kcal, helst rundt 1600 kcal. Det er ikke slik muskelvekst fungerer og det vet jeg godt. Skal jeg bli større og mer muskuløs så må jeg spise nærmere 2200 kcal.

Selv om jeg har blitt slankere så har tankene forblitt der de var. Jeg sitter her og venter på denne "magiske lykken" som det å være tynn skal ta med seg, men jeg skjønner vel egentlig at det ikke kommer til å skje. I hvert fall ikke før jeg jobber med hodet og aksepterer meg selv. Jeg mener ikke å si at jeg ikke er lykkelig - tvert i mot! Jeg er gift med en fantastisk mann som viser meg hver dag at han elsker meg, to fantastiske hunder, vår egen leilighet og vi har god økonomi. Den lykken jeg snakker om har med mitt indre å gjøre og det at jeg sammenligner meg selv med andre hele tiden. "Sammenligne" er nøkkelordet. Hvorfor i all verden skal jeg gidde å sammenligne meg selv med andre? Hadde jeg virkelig akseptert meg selv og kroppen min for det den er, så hadde jeg aldri brukt tenkene mine på det. Dette er definitivt noe jeg trenger å bruke mer tid og krefter på. Kanskje jeg faktisk en dag kan se meg i speilet og ikke bry meg om jeg har gått opp et par centimeter eller ikke? Det er en veldig velkommen tanke.