Meditation - my way!

I have always been a thinker. I live an entire life inside my head every day, which most introverts do. When I'm on the bus looking out the window, I'm not looking at the people and cars on the street; I'm re-thinking my choices in life, my future plans, my job, my dogs, my husband, my husbands choices in life, his future plans, photography ideas, food recipes and the list goes on. My brain is non-stop. If I hadn't discovered meditation, I would have been stuck with a constant migraine.

Being able to meditate took me years to figure out. There are countless articles and books on the subject and I have read many of them, but they just didn't work for me. The main idea is that you should be in an empty room with no distractions and soothing music on (or no music at all), and be able to empty your thoughts for 15 minutes. I have tried this over and over throughout the years, but every time I try I have planned my future 15 times over.

My form of meditation is walking in the woods. Before getting dogs, I wouldn't even go near a tree. I was a city girl and I loved people, cars and noise. After getting my dogs though, I started taking them for walks suitable places for them, which isn't in the middle of a crowded street, but rather a park or something similar. Soon I was starting to really enjoy the quiet that these walks consisted of. I braced myself and took them on our first walk in the woods together. They LOVED it. At first I was a little scared of getting lost, having not been in the woods on my own (or at all) before. Soon I found routes I liked and it turned into something we did often. I made one rule which changed everything; no cellphone (I bring it with me in case of emergencies, of course), even if I feel it buzzing. 

This tiny detail did everything. Suddenly I started looking around, smelling nature, listening to the quiet. I could go on a short half hour walk, with all my focus on the dogs, and realize I hadn't been thinking about anything for that entire time. It was amazing! I have continued doing this of course, and if I have a particularly hard day, I grab the dogs and head off. My entire body calms down, my head empties and I'm fine for another week. I have since learned how to shut my brain off during yoga as well (which also took me years to figure out). 

My suggestion to you is, find what calms you down and do that. Stop listening to all these articles (except this one, of course ;) ) giving advice on what works for THEM. Meditation is different for everyone and you need to figure out what gives you serenity. Good luck!

Jeg er en tenker og har alltid vært en tenker. Jeg lever et helt liv i hodet mitt hver eneste dag, som er ganske typisk for introverter. Når jeg sitter på bussen og titter ut så ser jeg ikke bilene og menneskene; jeg går gjennom valgene jeg har tatt i livet, fremtidsplaner, jobben, hundene mine, mannen min, jobben hans, fotoideer, matoppskrifter o.l. Hjernen min stopper aldri. Hadde jeg ikke oppdaget meditasjon så hadde jeg hatt en konstant migrene.

Å klare å meditere tok meg flere år å finne ut av. Det er utallige artikler og bøker som handler om emne og jeg har lest alt for mange av de. Alle vil at du skal gjøre det samme; tømme hodet for tanker og slappe av. Det er derimot lettere sagt enn gjort for de aller fleste. Det mange av artiklene vil du skal gjøre er å være i et rom uten distraksjoner med behagelig musikk på (eller uten musikk) og tømme hodet i 15 minutter. Dette har jeg prøvd om og om igjen gjennom årene, men det eneste som skjer er at jeg plutselig tenker på noe jeg må huske å kjøpe o.l. Det funker bare ikke for meg.

Min form for meditasjon er å gå tur i skogen, og det er litt morsomt å tenke på for før jeg fikk hunder, så ville jeg så vidt gå nær et tre. Jeg er oppvokst i Oslo og har alltid vært skikkelig byjente. Biler, mennesker og bråk ligger i kjernen min og det er der jeg føler meg mest komfortabel. Eller, følte i hvert fall. Da jeg fikk hundene så måtte jeg begynne å ta de med på tur steder som var mer passelig enn midt i Karl Johansgate, så da ble det parker og grønnere områder. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å nyte stillheten rundt disse turene så etterhvert bygde jeg opp nok mot til min første skogstur. Det var kjempeskummelt! Jeg var sikker på at jeg kom til å gå meg bort og hundene kom til å bli bitt av huggorm. Det gikk heldigvis helt fint og hundene elsket det. Jeg lagde etterhvert en regel som gjorde alt; ingen mobiltelefon! Den er alltid med i tilfelle noe skjer, men den tas aldri opp, uansett hvor mye den vibrerer. 

Denne lille detaljen forandret alt. Plutselig så jeg meg rundt, luktet naturen og hørte på stillheten. Det var kjempegøy første gang jeg hadde gått en hel rute uten å huske noe som helst av turen. Jeg hadde bare forsvunnet helt og det er helt fantastisk. Ekstremt beroligende og en liten halvtimes tur er nok til at jeg er fin en hel uke til. Etterhvert har jeg også lært meg å skru av hjernen mens jeg gjør yoga (som også tok meg flere år å finne ut av).

Så mitt tips til deg er å finne det som funker for deg. Meditasjon fungerer annerledes for alle og alle må jobbe med å finne roen på sin egen måte, men å finne den er absolutt noe jeg anbefaler. Lykke til!